En måned i tung tungerus… (and counting)

Etter nøyaktig en måned med tung, tung, tungerus er det på tiden med et lite øyeblikks refleksjon, før tungesatsingen fortsetter for fullt (jada!). Har nå hatt til sammen 12 intense tungeturer etter at det løsnet, og har personlig sett godt over 50 tunger og fått 8 (vi rundet for øvrig akkurat 100 sikre tungeobservasjoner innad i ”tungeteamet”).

En fisker sterkt angrepet av tungefeber (Foto: Andreas Næristorp)
 
Jeg har vel foreløpig lagt bak meg rundt regnet 2500-3500 km i bil til og fra bekreftede eller potensielle tungeplasser i løpet av denne måneden. Jeg planlegger stort sett neste tur allerede i bilen vei hjem fra hver tur, sjekker værmeldinger, tidevann, dybdekart og flyfoto med svært hyppig frekvens, og har utviklet et tilnærmet nevrotisk forhold til vind og regn. Kort sagt er jeg hardt rammet av tungefeber.

Det kanskje merkeligste med hele greia er at jeg aldri før har fisket bare en ting så lenge i strekk – og ekstra sært er det når en tar med i betraktningen at jeg egentlig bruker utrolig lite tid på å faktisk fiske tunger – vi snakker om fra null til maks 30 minutter pr. tur. Tror kanskje fascinasjonen for tungefisket først og fremst handler om letingen i mørket – og det forklarer kanskje også hvorfor selve fiskingen havner litt i bakgrunnen: Spenningen ligger nok vel så mye i hva en ser, som i hva en får. Til å begynne med tenkte jeg vel at jeg skulle fortsette å fiske tunger til jeg ble lei. Nå har jeg innsett at jeg neppe kommer til å bli lei noen gang, og at jeg sikkert kommer til å fortsette med å fiske tunge til de forsvinner for vinteren, og deretter tenke masse på dem til de er tilbake neste år. Jaja…

Vi begynner med begynnelsen… 
Tunge (Solea solea) er en fisk som for mange artsfiskere har hatt en nesten mytisk status. Jeg har gjennom mitt etter hvert ganske lange aktive fiskerliv generelt alltid vært veldig fascinert av flatfisk – og av disse igjen er det jo noen som alltid har vært omgitt med en egen aura – kanskje særlig gjelder det tunga. Ikke rart egentlig - de er veldig sære, rare og svært få har fått dem på stang – og bare det siste der er vel nok til å trigge en artsjeger.

Tungeportrett - en helt vannvittig kul (og tilsvarende rar) fisk... 

Husker at jeg allerede for ganske lenge siden leste alt om tunger i fiskeboka (en 1. utg. Pethon), og fantaserte litt om å lure disse rare fiskene på kroken. Da jeg ble aktiv på Fiskersiden rundt år 2002 en gang ble det sporadisk omtalt garnfangster og fridykkerfangster av tunger – sammen med rapporter om (stort sett mislykkede) tungesatsninger. Bare noen ytterst få artsjegere så ut til å lykkes med å få krysset av den sære arten, og svært mange satset hardt og mislykkes…

Har gjort noen sporadiske forsøk etter denne særingen selv også, og tenkt mye på den, men kan ikke påberope meg noen veldig seriøse satsinger før nå i år. Etter konkrete tips fra aktive UV-jegere hadde vi plutselig et helt konkret sted å fiske på – og en tid av året de var sett der (mai/juni). Det ble satt av noen turer av både meg og andre i SFK Laken på å teste denne plassen, og på å lete etter andre plasser med lignende karakteristika. Vi leste oss opp på tungerigger, og jeg brukte i tillegg latterlig mye tid på å studere flyfoto og dybdekart for store deler av Oslofjorden. Det dannet seg gradvis en liste over steder å prøve, men som mange ganger før var det lite samsvar mellom planer og fisketid, så det ble med en og annen tur, og masse tankevirksomhet og diskusjoner med andre artsjegere. Vi satset på statisk bunnmeite, og i mangel av fjæremark var agnet stort sett meitemark. Taklene ble dog etter hvert temmelig spesialiserte – har bl.a. fortsatt liggende noen oppknytte ”The Netherlands sole rig”, men det som kom opp var kun svartkutling, ål og skrubber…

Sommeren gikk med masse forskjellig sommerfiske, det ble ferieslutt, og vi gikk inn i den perioden som alltid har vært tregest fiskemessig for min del - seinsommeren. Men, inspirert av Karleifs fantastiske suksess med tungefiske i den sørvestlige delen av landet bestemte jeg og Marius oss for å gjøre et nytt forsøk etter tunga. Planen denne gangen var å begynne med å fiske statisk, og deretter speide langs land når det hadde blitt skikkelig mørkt - for å se om vi kunne få sett noe til denne mystiske fisken. Marius var på plass før meg, og stakk innom et nytt sted for å se på forholdene der, og så møttes vi der vi hadde fisket mest tidligere. Jeg la merke til at det var full fjære – og vi brukte derfor først litt tid på å sikre oss noen børstemark. Etter 3-4 timer med temmelig resultatløst bunnmeite kunne vi notere oss for en mikroål og hver vår svartkutling – og det var vel omtrent som forventet. Vi gikk deretter over til del to av planen – kikkmeite. Dette forløp også nokså som forventet. Mye speiding, men lite spennende å se. Vi så en del plasser der vi mente at tungene burde ha vært, men det eneste vi faktisk så var et par skrubber.

En plutselig og helt uventet suksess 
Det begynte å bli veldig seint, men vi tenkte å sveipe over et par nye områder Marius hadde sett på tidligere på kvelden. Vi sjekka ganske grundig over et stort område, men etter hvert dalte trua, og vi var vel i ferd med å konkludere med at tungeturen kom til å ende som forventet: Temmelig resultatløs. Jeg tok en tur nordover da jeg la merke til at Marius begynte å oppføre seg veldig rart. Skjønte tegninga, og ganske riktig: Han hadde funnet ei tunge. Og selv om denne tunga var sær og forsvant fant vi jammen flere, og kvelden endte med at vi hadde sett 5 tunger og fått hver vår (både jeg og Marius har jo for øvrig blogget om denne turen før – Marius mest utfyllende). Og dermed var et lite tungeeventyr i gang!

Noen første forsøksvise konklusjoner
Vi var til å begynne med veldig i tvil om hvor spesiell plassen vi hadde funnet var og om vi bare hadde hatt griseflaks. På neste tur så vi kun en tunge, så vi begynte derfor veldig raskt å lete etter nye plasser, og vi fant heldigvis ganske raskt en ny fin plass som også leverte tunge. Vi praktiserte konsekvent C & R på tungene (så langt det var mulig) for å unngå å tømme de fiskbare plassene vi hadde funnet med en gang. Men, kikkmeite fra land er jo egentlig en nokså begrensende metode – det ofte vanskelig å dekke større områder effektivt fra land. Forholdene må dessuten være optimale ift. vind og sikt hvis en skal se noe i det hele tatt.

Noen ting syntes dog umiddelbart ganske klart:

• Tungene er i utgangspunktet relativt lite skvetne – de stoler helt klart på at de er godt kamuflert
• De tåler faktisk en del lys, men om du lyser på dem for lenge/mye stikker de av (ikke fort dog, de svømmer bare rolig bort) 
• Tungene er veldig glad i børstemark, men spiser til nøds meitemark om denne blir helt perfekt presentert
• Tungene dukker opp helt plutselig – og først når det blir skikkelig mørkt – og de forsvinner like plutselig som de dukker opp
• Tungene har faktisk ikke noen veldig liten munn, men den er veldig rar – og de er dessuten harde i munnen, så skarpe kroker er et must (men ikke nødvendigvis veldig små)
• Tungene beveger seg stort sett ganske rolig frem til de sitter på kroken – da går de helt av skaftet, og de er faktisk noen helt utrolige fightere ift. størrelsen 

Her skimtes såvidt en tunge godt i farta på vei bort fra det irriterende lyset. 

Utover dette tilbrakte vel flere av oss mye tid på å gruble på hvorfor tungene ikke tok agnet vårt, eller foran skjermen mens vi kikket på flyfoto, værmeldinger og tidevannstabeller. En stund mente vi at stigende vann og flo var best, men dataene vi samlet inn var i beste fall vanskelig å analysere, og nesten ingen av teoriene våre lot seg bekrefte.

En liten revolusjon – tungevindu ™ 
Noen av oss prøvde oss tidlig frem med vading. Problemet med det er selvsagt at det må være helt stille på vannet for at en skal se noe, og at en lett selv gjør vannet urolig når en beveger seg rundt. Vi pønsket derfor litt på ulike patenter av vannkikkerter – jeg var først inne på å lage lange vannkikkerter ala det gulldykkere bruker, slik at de kunne brukes fra land også. Så imidlertid umiddelbart tre utfordringer med en vannkikkert:

• For det første mister en kontekst for det en ser, fordi synsfeltet blir såpass smalt. Og det viktigste for å finne tunger er jo nettopp området der de ligger og selve formen på fisken
• For det andre er det vanskelig å vade med en vannkikkert og en fiskestang og likevel holde balansen i mørket
• For det tredje er en vannkikkert i mørket problematisk fordi en trenger lys. Tenkte litt på utvendig belysning med en billig dykkerlykt, men kom til at det ble krøkkete

Etter litt grubling kom jeg til at det beste rett og slett var en pleksiglassplate med ramme som var så tung at den lå stabilt i vannet, men samtidig hadde så mye oppdrift at den lett kunne manøvreres. Laget en kjapp prototype med noe materiale jeg hadde liggende, og testet dette på første tungetur. Grunnprinsippet virket akkurat etter intensjonene: En ser alt under vann ekstremt tydelig, (moderate) bølger er ingen problemer, en kan bruke hodelykt gjennom det – og i tillegg har det så mye oppdrift at det er en god støtte når en vader langs land. Etter hvert innså vi også at kassa fungerer glitrende som håv, og håven ble dermed liggende hjemme.

Originalt tungevindu ™- regner med markedet snart flommer over av billige kinesiske kopier

Det aller første vi oppdaget med vinduet var mengder av microfisk vi ikke hadde lagt merke til før: Kantnål, tangsprell, dvergulker og masse annet rart dukket opp nesten over alt. Vi så også enorme mengder skrubber, noen såpass digre at vi ble nødt å fiske på dem – og dessuten mye annet rart – og enormt med ål. Men, tungevinduet ™ gjorde også akkurat det vi håpte det skulle – og når vi nå gikk 2-3 stykker langs land på nye områder begynte vi plutselig å se flere tunger enn vi trodde var mulig. Noen hundre meter strand med riktige karakteristika avdekket plutselig mange tunger, og de lå overraskende spredt. Så, de tidlige bekymringene vi hadde om begrenset med plasser og tunger så dermed ut til å stå for fall…

On the importance of ragworms… 
Etter at vi begynte å finne stabile mengder tunger fikk vi endelig hardtestet agnet. Vi hadde et inntrykk av at børstemark var best, men jeg testet nå også litt med reke, og det virket som det var helt uinteressant (selv om mageinnholdet hos en av tungene vi har måttet avlive avslørte en strandreke). Meitemark på sin side er i beste fall et nødagn. Alle tungene vi har måttet avlive pga. dyp kroking viser seg å ha magen full av børstemark. Nåværende teori er rett og slett at børstemarken er den primære grunnen til at tungene i det hele tatt befinner seg på grunna. Det forklarer isåfall hvorfor tungene ofte legger med hodet godt inn under en tangklase eller stein, de er rett og slett på matjakt. Jeg og Andreas fant på sist tur en tunge som lå dønn i ro på bunnen og så halvdød ut, med en skikkelig drøy kulemage. Andreas løfta den opp med foten og den gulpa opp et par børstemark – trolig hadde den rett og slett forspist seg på børstemark (!). Det er også temmelig påfallende hvor brutalt tungene tar børstemarken – selv de små tungene hiver glatt innpå temmelig digre børstemarkklyser. Etter at dette ble klart har vi brukt en stadig større del av tiden vår på å lete etter børstemark – rett og slett fordi riktig agn ser ut til å være alfa & omega.

Enda en tunge som lot seg friste over evne av børstemarken 

Det hele tar skikkelig av… 
Etter at vi hadde etablert at tungene faktisk fantes veldig spredt har vi aktivt gått inn for å lete opp enda flere nye plasser. Etter hvert strekker ”leteområdet” vårt seg over større og større områder – og (nesten) alle plasser vi leter ser ut til å levere ganske jevnt med tunger. Jeg har nå en liste på et titalls plasser jeg har veldig lyst til å teste – fra innerst i Oslofjorden til langt nedover i Østfold og Vestfold. Og mens vi tidligere så noen få tunger på hver tur og syntes det var helt fantastisk ser vi nå typisk 10+ tunger på en tur, om forholdene er OK. Dette har nok også sammenheng med at vi nå dekker større områder/lengre strekninger på en temmelig effektiv måte. Tror imidlertid at to andre viktige faktorer også spiller inn:

• Vi vet hva vi ser etter, og finner dermed også en del av de tungene vi rett og slett overså før. De er nemlig som regel veldig godt kamuflert og gjerne delvis nedgravd (de vi så til å begynne med var stort sett de som lå mer eller mindre helt åpent).
• Vi vet mye mer om hvor vi skal lete – det påfallende hvor mye bedre ”gut-feeling” vi har ift. plasser og forhold etter hvert – det går som regel temmelig kort tid fra noen sier ”Her ser det jammen bra ut!” til en tunge dukker opp

Så - hvor er egentlig tungene? 
Vi har tidligere delt noen erfaringer om hva slags forhold tungene ser ut til å like best. Tror imidlertid vi nå har såpass mye mer erfaring at vi kan oppsummere i noen punkter:

• Tungene liker seg best på plasser med vekselvis sand og stor variasjon i form av vegetasjon/strukturer – mao. klassisk leopardbunn
• Tungene ligger nesten alltid på flekker med ganske ren sand, og helst da fin sand/silt – dette henger nok sammen både med at de ønsker å kunne grave seg ned hvis de blir forstyrret, og at det er der de finner børstemark
• Tungene ligger nesten uten unntak inn til en eller annen struktur: Inn til en stein eller tangklase, inn til en bergknaus, på enden av stranda inn mot et grusbelte, inntil et rør som løper over stranda, inn mot en badebrygge eller i overgangen mellom grus og sand  
• Tungene vil gjerne ha sånn passelig med strøm – det skal altså helst verken være helt skjerma eller alt for åpent. De ser ut til å trives godt der det drar på litt, men likevel er så skjerma at det finnes en del vegetasjon i form av tang og/eller ålegress

En tunge har inntatt yndlingsposisjonen - helt klint inntil en stein, og delvis nedgravd... 

Til å begynne med så vi stort sett bare tunger som lå veldig åpent til – og noe av det første vi la merke til var at de dukket opp og forsvant veldig raskt. Etter å ha observert tunger grave seg ned på nært hold skjønner en litt mer hva som foregår: Tungene ligger nok stort sett helt nedgravd – inntil de skal ut på næringssøk i mørket. Vi finner ofte en del tunger som ligger helt åpent på natta – og disse er som regel også ganske på hugget. De som er helt eller delvis nedgravd er ofte litt mer passive, men kan som regel vekkes med duften av børstemark foran nesen. Hvis tungene på noen måte føler seg truet kan de grave seg ned utrolig raskt – bare et par små ristebevegelser, så er de helt borte – og kun øynene stikker opp. Det skal ganske mye til før en tunge stikker av med noe særlig fart – den flytter seg som regel bare sakte lenger og lenger bort, til du til slutt ikke kan nå den lenger.

And it goes on and on… 
De fleste ivrige artsfiskere har vel tilbrakt en del tid med å kikke på flyfoto. Om en ser på flyfoto fra Oslofjorden ser en at det finnes mange, mange km strandlinje med riktige karakteristika for å levere tunge. Vi har foreløpig fått sjekket noen ytterst få av dem, og finner tunger stort sett over alt der vi leter. Har allerede en temmelig lang liste over steder jeg har lyst til å sjekke ut – og den vokser stadig. Jeg føler egentlig at vi foreløpig bare så vidt har skrapet overflaten av dette fisket.

Det vi er mest spent på akkurat nå er hvor lenge utover høsten tungene befinner seg inne på grunnområdene. Vil tro de ikke flytter seg bort fra grunna før vannet blir betraktelig kaldere i hvert fall, og i så fall er de her vel minst en måned til. En annen ting jeg er spent på er når de dukker opp om våren – men det finner vi vel ut av etter hvert – sånn om et drøyt halvår eller så…


Min (foreløpige) tungepers 980g/44,5cm (Foto: Andreas Næristorp)